17.mai sett i et 200 års perspektiv

 

Gratulerer med dagen alle sammen. Jeg har fått i oppdrag å ta dere med på en liten ”reise” 200 år tilbake. Men jeg tillater meg å ta en liten sving innom min egen barndoms 17.mai.

På Kiste gård, der jeg vokste opp, kunne vi som oftest høre liflige marsjrytmer i slutten av april. Avstanden til Ekeberg skole eller Hvitstein eller hvor skolemusikken marsjerte, var rundt 4 km. Lyden ga alltid en kriblende følelse av at nå var det vår og 17.mai snart. Da som nå ble ”Gammel jegermarsj” og ”Norge i rødt, hvitt og blått” spilt.

På den store dagen fikk jeg alltid rikelig med lommepenger selv om penger ellers var mangelvare. Til og med storebroren min, som var til sjøs, sendte penger hjem til 17.mai. Det var den dagen i året hvor vi fikk proppe oss med is, brus og pølser. Vi jubla oss gjennom dagen fra salutten kl.7, bussen til kirken, barnetog og til slutt borgerstevne i Hagemann. Ofte kunne det være isende kaldt. Likevel maste jeg meg til halvsokker. Det straffa seg,  selvsagt. Hutrende stod vi og venta og frøs til barnetoget begynte å gå fra Ekeberg skole til Hvitstein gård og så til slutt Borgen. Først på ettermiddagen, var vi botnesokninger nede i byen. Jeg har et minne om at Jack Daily underholdt i Hagemannsparken og en etterfølgende diskusjon om at sånne krefter kosta kanskje litt vel mye..

 

 Hvor mye jeg visste om opphavet til feiringa, vet jeg ikke, men på skolen hos frøken Anna Herheim, lærte vi om Eidsvollmennene fra Botne/Holmestrand Gullik Røed og Hans Hein Nysom. Jeg husker vi skulle skrive om kjente personer fra bygda vår i heimstadlæra. Dessuten tror jeg vi av og til leika : ”Enig og tro til Dovre faller”, som riksforsamlingen avslutta med, 17.mai 1814. I 1964, året for kommunesammenslåing mellom Holmestrand og Botne og 150 års jubileet for riksforsamlingen, gikk jeg for presten, Carl Christensen. En av gavene jeg fikk var en minnemynt med Eidsvollsbygningen på som ble sendt til gullsmed Ihlen for å få satt på et kjede.

Hvordan så det ut i landet vårt i 1814? Vi vet at det bodde ca. 900 000 tusen mennesker her. I bygda Botne bodde i 1801, ifølge folketellinga, 2354 mennesker. I Holmestrand var det kun 800 sjeler, ifølge samme folketellinga. Mulig folketallet gikk noe ned mot 1814, for det var noen forferdelige krig og nødsår fra 1807-1814.På Kleiverud står fortsatt et almetre med påskrift at barken på dette treet ble brukt som barkebrød i 1809.

Hans Hein Nysom var valgt til sogneprest i Botne fra1802. Embetet innbefattet også Holmestrand. Han var født i Bragernes i 1767 og døde i Holmestrand i 1831. Valget av utsending til grunnlovsforsamlingen gikk for seg i Holmestrand kirke på den kongelige forordende bededagen, 25. februar 1814. Kirken var sentral i forhold til bekjentgjørelser. Vi har vel alle hørt om de såkalte potetprester som fikk bøndene til å prøve denne nye planta.( I våre dager er det på facebook ting blir bekjentgjort. )

Hans Hein Nysom

Hvordan de kom seg til Eidsvoll, kan vi bare gjette oss til. Ikke alle ankom Eidsvoll med gullkaret, som grev Wedel Jarlsberg. Den står på Eidsvoll til allmenn beskuelse. Nysom slapp å bruke den bratte Angers Klev. Veien rundt kysten ble åpna i 1793. Han kunne naturligvis ta den veien. De utvalgte skulle møte den 10. april og da kan det ha vært is i fjorden, slik at sjøveien kanskje ikke ble brukt? Imidlertid vet vi at representanter fra Sørlandet kom sjøveien til Christiania. Vestfoldbanen ble ikke bygd før 1881, så  det var ikke aktuelt. Hesteryggen eller hest og slede var nok mest sannsynlige transportmiddel. Grev Wedel Jarlsberg fikk fram ridevei til Vestfold fra Bogstad, hvor hans svigerfar Peder Anker bodde. Begge spilte, som vi vet, en stor rolle i 1814.

Fra Botne kom bondegutten Gullik Madsen Røed. Han var født i 1786 på gården Vestre Rød i Botne. Han døde i 1857 i Sande hvor han også ligger begravet. På kirkegården der er det reist en bauta over ham. Han gifta seg nemlig til gården Bø og fikk en militær karriere som kommandersersjant ved det Sandeske kompani av det Telemarkske regiment. I 1814 var han en varm beundrer av den danske kronprins Christian Fredrik som hadde kommet til Norge i 1813 som stattholder. Gullik Røed gjorde en så god figur at han ble valgt til stortingsmann og medlem av militærkomiteen i 1836 for Jarlsberg og Larviks amt. Seinere ble han vara til Stortinget.

Men hva var det som gjorde at Norge var beredt til å lage en egen grunnlov i 1814 etter vel 400 år som lydrike under Danmark? I 1776 hadde Amerikas forenede stater fått sin grunnlov og den franske revolusjonen var i 1789. Så noen hadde gått foran. Men lille, fattige Norge, hvordan kunne man få sånne ideer? I siste halvdel av 1700-tallet befant

” Det norske selskab” seg i København. Det var en gruppe studenter og kunstnere som var med på fremme norsk språk og kultur.  Det hadde også vært oppgangstider på 1700 tallet i Norge, mye takket være den verdifulle trelasten som ble skipet ut av landet.  Jernverkene poppet opp mange steder. Peder Anker på Bogstad og Carsten Anker på Eidsvoll var trelast og jernverkseiere. Holmestrand hadde også slått seg opp på trelasten på 1700-tallet og gikk fra ladested til by i 1752. Men for å forstå hva som gjorde oss nordmenn så frimodige at vi ville ha vår egen grunnlov, må man også ta i betraktning Hans Nielsen Hauge og betydningen av pietismen i Norge. Mange tror at disse haugianerne bare var noen svartsynte, strenge og livsfornektende mennesker. Haugianerne, som for det meste bestod av bønder, kunne både lese og skrive. De stod ikke med lua i handa og var underlegne. Å snakke med sin Gud klarte de helt alene uten hjelp fra presten. Kvinnene i haugianerbevegelsen var også mer selvstendige enn hva som var vanlig. I Østerdalen gikk haugianerkvinnen Sara Oust rundt og fortalte om Gud. Bevegelsen kom i konflikt med øvrigheten, for preke skulle man bare gjøre i kirken. I det hele tatt hadde norske bønder en mye friere stilling enn både danske og svenske. Da var det naturlig at 39 av de 112 som møtte på Eidsvoll var bønder. Vår egen Gullik Røed var bonde, om enn militær.

 

Stormaktenes spill etter Kieltraktaten, i kjølvannet av Napoeonskrigene hvor Danmark tapte Norge til Sverige, skapte engasjement i Norge. Nordmennene følte at de var kveg som ble sendt fra et land til et annet. Kunne Norge klare seg alene? Riktignok hadde vi fått den danske prinsen Christian Fredrik til Norge, men han var jo dansk kronprins med det for øye at han skulle bevare alliansen Danmark-Norge. Men på den andre siden, gå sammen med Sverige, som vi hadde ført så mange kriger mot, hva ville komme ut av det? Dette var vanskelig. Men grunnlov skulle lages. Christan Fredrik ivret for det også. Christian Magnus Falsen og Nicolay Wergeland hadde laget et gode utkast på forhånd.

Det var to fronter på Eidsvoll, Selvstendighetspartiet og Unionspartiet. Unionistene forstod ikke at lille Norge kunne klare seg alene. Man måtte gjøre som stormaktene sa, gå i union med Sverige. Selvstendighetspartiet, derimot, ville ha Christian Frederik som konge og at Norge skulle erklære seg uavhengig.

 Da jeg gikk på skolen, var jeg ikke i tvil om hvem jeg holdt med. Norge måtte bli kvitt Sverige. Selvstendighetspartiet var det selvsagte. At noen kunne mene noe annet? Men som voksen, ser jeg at så enkelt var det ikke. Det ville nok vært temmelig hasardiøst av Norge å stå alene mot stormaktene, først og fremst England. Hva med stabiliteten i Norden? Dette var meget komplekst. Men legg merke til at begge våre utsendinger til Riksforsamlingen, tilhørte Selvstendighetspartiet. Hans Hein Nysom hadde studert til prest i København. Var det noen sammenheng der? Gullik Røed, som de fleste militære, var en varm beundrer av Christian Fredrik.

Men vi vet hvordan det gikk. Christian Fredrik ble valgt til konge over Norge, men ble sittende bare fra 17.mai til 10.oktober etter en kort krig som for det meste ble utkjempet i Østfold. Deretter ble det knappe 100 år i union med Sverige.  Det er likevel uomtvistelig, hadde ikke Norge fått laget sin grunnlov, ville vi nok ikke hatt den posisjonen vi fikk. Norge og Sverige hadde felles konge, de var i union, ikke ett rike. Likevel kom det til mange disputter spesielt med kong Karl Johan som var kronprins i 1814. Han var fransk og hadde vært marskalk under Napoleon. For ham var det nok en stor utfordring å forstå dette oppsetsige norske folket.

Med dette for øye er det ikke rart at 17.mai har fått den sentrale plassen i vår historie. Diktere som Wergeland og Bjørnson har i ettertid også medvirket sterkt. Barnetogene fikk en ganske sentral plass i feiringen ved hjelp av disse dikterne. ”Vi ere en nasjon vi med” og ”Ja vi elsker” gjorde at alle tok del i feiringa, små og store. Nasjonalsangen vår ble faktisk laget til grunnlovens 50 årsdag, 17.mai 1864. Dessverre var ikke grunnlovsfeiringa alltid samlende utover på 1800-tallet. I forbindelse med 17.maifeiringa i 1892, dukket denne annonsen opp i Holmestrandposten: ”Det er vår sørgelige plikt å meddele at vår kjære 17.mai har avgått ved døden i en alder av 78 år. Velsignet være ditt minne17.mai. Høyt var du elsket og dypt er du savnet av Holmestrands ungdom.”  Byens ungdom gikk gjennom byen med en fane hvor dette stod. Det ble kjent over store deler av landet og gjorde sitt til at man året etter fikk en storartet feiring. I dag holder elever17.maitaler ved skolene sine. Det har blitt en tradisjon i tråd med demokratisk tenkning i Grunnloven.

Okkupasjonen 1940-1945 har hjulpet på takknemligheten for at vi i dag bor i et så godt og trygt land. Det har gjort oss nordmenn mer sammensveiset. Flott er det også at våre nye landsmenn er med og feirer på lik linje med oss etniske norske. Som folk må vi kunne vår historie slik at alle kan forstå at vår frihet ikke alltid har vært selvsagt. Hva er vel 200 år i et slikt perspektiv?

 

 

 

 

 

Sponsorer