På Sommerro fikk mange loffere både husly og litt mat på midten av 1900 tallet. Da hadde Willa Holst overtatt gården.

Fra å være en stor praktfull bondegård gjorde hun den til et hjem for fattige og hjemløse som behøvde tak over hodet.

Gjestene på Sommerro ble ofte kalt Sommerro-fanter, og det var ikke så mye de bidro med til driften av gården.
Da Willa døde ble eiendommen omregulert til boligområde.
Sangen er skrevet av Knut Skjønnelien

 

 


    Willa får blomster av en av sine gjester.

I hine hårde og gamle dage,
var lofferlivet en landeplage.
I bygder, byer på skjulte steder,
sto barske menner med knytta never,
Med loa dresser og tigger sko,
de trampa veien til Sommerro.

 

I Botne er det så stilt og øde,
for de er borte, og mange døde.
De som har kjempet sin agoni,
og hvor de er må de også bli.
De fødtes ofte blant lyng og mose,
og vokste opp, men ble ingen rose.

 

Til Sommerro kom så mange gjester,
og der blev dunderkalas med fester,
I gamle Norge var stedet blant,
det trygge hjemmet en loffer fant.
To gamle søstre de aimabel,
det ryktet gikk som en strøm i kabel.

 

Nu er det gater med asfalt veier,
der før var stier og kjente heier.
Det er forretning med møbelhandel,
hvor faste kunder får del og andel.
Nu reklameres med billig salg,
parkeringsplass etter eget valg.

 

Og der kom loffer og taterfant,
og mang en rallar på en kant.
Med øl og dunder og politur,
så ble det lyst i en grå natur.
Av bàrmen blodet som kom i kok,
da ble det krafttak og fingerkrok.

 

De høye herrer som har behandlet,
at Sommerro er til by forvandlet,
når søstrene under torva hviler,
da høres brølet fra lastebiler.
Alleer, huser og epletrær,
må dele skjebne noen hver.

 

Blant mange rallare oftest var,
en kjempe der som med rette bar,
sitt navn og rykte til skrekk for andre,
for de som egget og ville klandre.
Når slik en neve hugg tak i bringa,
ble hver en motstander brått forringa.

 

Og bormaskiner går dagen lang,
det hørtes drønn  som fra ekkoklang.
Og huser reises mens veier bygges,
For nu skal landet og folket trygges.
fra fattigdom og trange kår,
i fred og velstand fra år til år.

 

Og mang en gang måtte lensmann Hansen,
til Sommerro for å stoppe dansen.
Da ble det bøter og arrestanter,
for de som da ikke har kontanter.
Vann og brød fikk de uforskyldt,
med fattigdom ble de gullforgylt.

Nu hviler søstrene begge to,
på kirkegården i fred og ro,
fra slit og ansvar, fra sorg og savn,
thi moder jord har dem tatt i favn.
Men mang en vandrer i skjeve sko,
vil savne hjemmet på Sommerro.

 

 

 

Sponsorer